Telttur på Hardangervidda om sommeren, fra Finse til Haugastøl via Kjeldebu og Krækkja: sju dager med telt, tung sekk og vær som skifter fort. Her deler jeg bilder og praktiske erfaringer fra ruta, terrenget og etappene underveis, så du lettere kan vurdere om turen passer for deg.
I år planla vi en telttur til Hardangervidda. Mer presist gikk turen i området rundt Hardangerjøkulen, lengst nord i nasjonalparken. Ruten gikk fra Finse stasjon (1222 moh) til Haugastøl, via Kjeldebu og Krækkja.
Lengden på turen var beregnet til rundt 55 km. Opprinnelig var dette en tredagers tur mellom turisthyttene, men vi ønsket å bruke dobbelt så lang tid for å gå i vårt eget tempo.
Motivasjonen for turen var både enkel og meningsfull: å tilbringe noen dager i fjellet og utforske Norges største nasjonalpark. I tillegg ville vi forbedre ferdighetene våre i fjellvandring og komme i bedre form. Samtidig var dette en mulighet til å koble av fra hverdagen, nyte det storslåtte landskapet og skape minner som varer.
Turdata
Lengde
55 km
Høydemeter
924 m
Høydeprofil
Planlegging og forberedelser
Siden vi valgte telt fremfor hytte-til-hytte-tur, måtte vi pakke tyngre sekker og planlegge mat og utstyr nøye. Planen var å tilbringe seks netter i fjellet, selvforsynt med både mat og husly.
Værmessig måtte vi forberede oss på alt, spesielt regnvær. Tidligere erfaring med regnvær hadde lært oss at stor vannføring i bekker og elver kunne skape utfordringer, i tillegg til gjørmete underlag.
Gode fjellstøvler hadde vi, men manglet gamasjer – noe vi raskt innså at vi trengte. Disse planla vi å skaffe oss på Geilo. I tillegg kjøpte vi hver vår Jerven fjellduk (den klassiske uten isolasjon), som skulle vise seg å være en god investering når vi trengte ly fra dårlig vær.
Forrige gang vi var på tur, brukte vi enkle skumliggeunderlag. Vi var begge enige om at de var for ukomfortable, spesielt når vi måtte ligge på ujevnt underlag eller stengrunn. Vi investerte derfor i oppblåsbare liggeunderlag fylt med isolerende dun – enda en god investering, selv om vekten på sekken økte litt.
Sånn matmessig var planen hovedsakelig å livnære oss på frysetørket mat, som både smaker godt og veier lite. Dessuten hadde vi med noen saltpølser til potetmos og setersmør for enkle, men energirike middager – og som pålegg på knekkebrød til kvelds.
Til mellommåltider hadde vi med sjokolade, nøtter og tørka frukt. I tillegg passet vi på å ta med elektrolytter for å holde energinivået oppe og erstatte salter tapt underveis.
Som vanlig pakket jeg med mitt trofaste Nikon Z6-kamera sammen med et 40 mm f/2-objektiv. Også den eldre 20 mm-linsen ble med i fotobagen, siden det alltid er greit å ha ultravidvinkel. Til stativ valgte jeg et lite, enkelt stativ for blogging, fremfor en tyngre tripod. Skulle jeg trenge lang lukkertid, fikk jeg bare improvisere litt. Likevel ble sekken, som vanlig, altfor tung, selv om jeg var mer gjerrig på medbrakt fotoutstyret.
Ikke glem stavene!
Avreise og første natten i telt
Vi dro fra Kristiansand i 10-tiden i strålende solskinn, og ankom Geilo ved 19-tiden. Underveis ble det noen fine matpauser og små stopp for å ta bilder – akkurat sånne øyeblikk som gjør turen til mer enn bare transport. Tinnsjøen i Telemark var spesielt fin; lyset var helt eget, med uvær i det fjerne og et landskap som virkelig innbyr til å stoppe opp. Heddal stavkirke er som alltid et fascinerende skue – Norges største stavkirke fra 1200-tallet, kjent for de tre tårnene og de rike treskjæringsdetaljene – og den slutter aldri å imponere.
For de som ikke vet det, er Geilo en liten fjellbygd i Hol kommune, kjent for skibakker, natur og kultur. Det var blitt kveld, og vi var skrubbsultne. Etter en rask middag på en kro like vest for sentrum – hvor maten var god, men porsjonene små (og prisen høy!) – måtte vi tenke over hva vi skulle gjøre videre.
Det begynte å bli sent, og vi hadde ikke mulighet til å komme oss til Finse med tog før morgendagen. Dermed måtte vi finne et sted å overnatte i området. Det var dårlig med campingplasser på Geilo, men kanskje ikke så rart siden fjellet og vidda lå ganske nærme. Noen uker tidligere, da vi var i området, hadde vi funnet en bomvei som førte opp til Hallingskarvet, men den var da stengt for sesongen. Derfor bestemte vi oss for å sjekke om den var åpnet nå – og det var den.
For 50 kroner fikk vi tilgang til veien, enkelt betalt med Vipps. Vi kjørte videre inn i Hallingskarvet nasjonalpark og fant et passende sted å sette opp teltet for natten.
Selv om det var overskyet, fikk vi et nydelig glimt av solen over Hallingskarvet før natten falt på. Kvelden ble stille, bortsett fra de merkelige lydene fra fugler og dyr som underholdt oss. Tett tåke la seg over teltet, og som vanlig tok det lang tid før jeg sovnet, slik det ofte gjør første natten på tur. Neste dag skulle vi ta toget til Finse og starte den egentlige fjellturen.
Dag 1
Nå begynner turen
Vekkerklokken ringte klokken 06:00, og vi hadde god tid til å pakke sammen før vi dro til Geilo for å kjøpe gamasjer og ordne småting før vi la ut på turen. Det var kanskje litt vel tidlig å stå opp, men vi tenkte det var greit å ha god tid før vi skulle rekke toget til Finse.
Geilo har overraskende mange sportsbutikker – hele fire – noe som er ganske imponerende for et tettsted med litt over 2500 innbyggere.
Da vi hadde handlet det nødvendige, ordnet vi også togbilletter til Finse. Dessverre var 10:25-toget fra Haugastøl fullt, så vi kjøpte billetter til 13:50-toget. Etter en kort diskusjon valgte vi likevel å prøve oss på 10:25-toget, og heldigvis gikk det smertefritt – men ikke for de andre som forsøkte det samme; de ble stoppet av konduktøren.
Finse stasjon neste
Vi ankom Finse stasjon rundt klokken 11, klare for å starte turen tilbake til Haugastøl via fjellet. Været var grått, med lett yr i luften og nesten vindstille – perfekte forhold da vi satte i gang.
Det tok ikke lang tid før det begynte å regne og blåse kraftig. Heldigvis var vi forberedt på dårlig vær; fjellduken kom på, og vi vandret videre.
For å understreke: Uten Jerven-duken hadde vi blitt klissvåte – regnet kom så brått at vi ikke rakk å få på oss regntøyet i tide. Gamasjene viste seg også å være gull verdt; de lot oss krysse bekker og oversvømte partier uten å bli våte, selv med fjellstøvler.
Jeg er sliten og det er tungt å bære
Etter rundt 8–9 kilometer begynte jeg å kjenne på en kraftig utmattelse. Antakelig var det kombinasjonen av tung sekk, motvind og litt for lite mat underveis. I tillegg var det tidlig i turen, og kroppen hadde ennå ikke vendt seg til påkjenningen av å bære tungt i ulendt terreng. Vi hadde derfor ikke annet valg enn å begynne å se etter et egnet sted å slå leir for natten. Terrenget rundt oss bestod stort sett av steinrøys og fjell, noe som gjorde letingen etter teltplass utfordrende.
Til slutt fant vi en passende plass i nærheten av Brattefonnvatnet. Det var krevende å sette opp teltet på det steinete underlaget, særlig i den kraftige vinden. Likevel følte vi oss trygge da alt endelig kom på plass – akkurat i tide før været virkelig slo til med regn og vind.
Her oppe på fjellet var det ingen mobildekning, så det var umulig å sjekke værmeldingen. Vi måtte bare satse på at været ville lette til neste dag.
Målet vårt er å tilbakelegge minst seks kilometer i morgen for å holde oss til planen.
Dag 2
Hjelp, vi er på Hardangervidda
Etter en tidlig kveld våknet vi midt på natten til regn og vind som herjet voldsomt med teltet. Jeg ble faktisk litt bekymret en stund – det blåste og regnet fryktelig, og tankene svirret rundt hva som kunne skje dersom teltet ikke holdt.
Som vanlig våknet jeg tidlig på morgenen, rundt klokken 06:00. Kroppen var stiv og støl, og hodepinen dunket. Etter litt vann, elektrolytter og et godt måltid begynte jeg å føle meg bedre.
Utover morgenen brøt sola forsiktig gjennom skyene, og vi var klare for dagens utfordringer.
Vadeplasser og dype kløfter
Den første utfordringen kom, som ventet, i form av et oversvømt vadested. Steinene som tidligere ble brukt til å krysse, var knapt synlige på grunn av den store vannføringen. Nettopp dette hadde vi vært mest bekymret for.
Én ting er å forsere slike steder med lett oppakning; med tung sekk er det langt vanskeligere å være smidig og holde balansen. Stavene kom heldigvis godt til nytte – både for å holde balansen og for å teste steiner før vi tråkket på dem. Alle burde ha staver på fjelltur, synes jeg. Enkelte steder gikk vannet nesten til knærne, men takket være gamasjene holdt vi oss tørre.
Heldigvis, med litt flaks og mot, kom vi oss over. Vi håpet – og tenkte – at verre enn dette kunne det umulig bli.
Etter noen timers vandring oppover, over stein og snøfonner, nådde vi endelig toppen: turens høyeste punkt, litt over 1400 moh. Derfra så vi ned på Helvetesgjelet – et virkelig spektakulært landskap.
Flere stryk måtte forseres videre, det ene skumlere enn det andre. Når jeg ser tilbake på det, er det nesten utrolig at det gikk bra. Det positive var at vi ble betydelig tøffere etter hvert.
Til slutt, etter å ha passert Helvetesgjelet og tilbakelagt omtrent ti kilometer, slo vi leir – akkurat i tide før pøsregnet og tåka kom over oss. Kvelden ble tilbrakt i teltet, med lydbok på øret, mens regnet dalte ned.
Dag 3
Utsikt til breen og blå himmel
Det var en urolig natt med mye vind og regn, men til vår store forbauselse våknet vi til sol og blå himmel. Slikt vær hadde vi ikke forventet. Ute av teltet kunne vi nyte det fantastiske landskapet vi hadde slått leir i. Etter et par grå dager var det deilig med litt sommervarme på fjellet.
Etter en enkel frokost pakket vi sammen og begynte vandringen ned mot Kjeldebu. Etappen skulle være kortere, men på grunn av en feil med GPS-klokken ble den lengre enn forventet.
Isbreen Hardangerjøkulen, som hadde fulgt oss hele turen så langt, la vi nå bak oss. Samtidig skiftet terrenget fra stein og ur til vide sletter med våtmarker og elver som slynget seg gjennom landskapet. Underlaget var vått og gjørmete, noe som gjorde det tungt å gå.
Fra grått fjell til grønne vidder
Fra rundt 1350 moh vandret vi ned i bjørkeskogen på cirka 980 moh, med utsikt over den store innsjøen Sysenvatnet. Her nede ventet også myggen – intens – men vi klarte oss takket være rikelig bruk av myggspray. Derfra fulgte en liten stigning opp igjen over tregrensen før vi passerte hengebrua som leder til Kjeldebu. Håper vi kan svinge innom turisthytta neste gang vi er i området.
Da vi endelig nådde Kjeldebu utpå kvelden, fortsatte vi litt videre før vi slo opp teltet for natten. Dagens etappe ble omtrent 15 km.
Idet vi skulle sette opp teltet, brakk den ene teltstangen. Heldigvis unngikk vi skade på duken, noe som lett kunne skjedd. Jeg har opplevd det samme tidligere, og årsaken er at teltstangen har glidd fra hverandre i festene. Heldigvis hadde vi gaffateip; den brukte vi til å holde stengene sammen og dekke til de skarpe kantene. Etter litt strev fikk vi endelig reist teltet på en høyde med utsikt nedover dalen vi hadde kommet opp fra.
Til slutt senket kvelden seg over myggens rike, og vi fant roen i teltet for natten.
Dag 4
Den lange veien til Krækkja
Dagen startet med sol og litt vind. Det var velkomment, for vinden holdt unna knott og mygg, men dessverre varte det ikke. Etter en enkel frokost satte vi i gang med den lange etappen til Krækkja, rundt 15 km unna. I begynnelsen ventet en del stigning, og med nesten vindstille vær ble insektene ekstra plagsomme på vei opp lia.
Deretter fulgte vi en elv et stykke gjennom det åpne, vide landskapet. Her oppe var det en del sau, men ellers få tegn til annet liv. Fotograferingen ble mer sparsom enn vanlig; landskapet virket litt monotont og gjentakende, og varmen uten vind dempet lysten på fotografering. Et par timer senere, i solsteiken, fant vi en liten oase av en rasteplass omtrent halvveis til Krækkja, med vann til matlaging og fjellvann til bading. Det passet perfekt, for vi var begge blitt slitne og sultne. Vi koste oss med mat og drikke før turen gikk videre mot destinasjonen.
Da vi hadde fått en skikkelig pause, føltes alt lettere. Snart åpnet landskapet seg med inspirerende utsikt mot Hardangerjøkulen og Hallingskarvet.
Skiferbrudd, slitne kropper og ankomst til Krækkja
Fjellet rundt oss bar preg av åpne skiferbrudd – fascinerende og unikt. I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde tatt flere bilder herfra, men på dette tidspunktet var fokuset mer på å komme ned til Krækkja før det ble altfor sent.
Utpå kvelden nådde vi Krækkja, og etter mye leting fant vi til slutt en egnet teltplass – mellom tusser og huller i lynga. Det var tydelig at mange hadde tenkt som oss og valgt å telte i nærheten av turisthytta. En liten sum, rundt 150 kroner om jeg ikke husker feil, gjorde at vi med god samvittighet kunne benytte både toalett og dusj.
Selv om jeg kjente at jeg hadde spist for lite til en så lang etappe, holdt jeg ut hele dagen. Varmen og den tunge sekken la til en ekstra utfordring, men samtidig minnet det meg på hvor mye kroppen kan prestere når det gjelder. Dette ble den lengste og mest krevende dagen på fjellet hittil – og følelsen av å ha gjennomført var utrolig tilfredsstillende.
Til slutt tok jeg en liten rusletur rundt hytta med fotoapparatet før jeg gikk tilbake til teltet og la meg for natten.
Dag 5
Krækkja – Et Deilig Sted
Morgenen startet stille og rolig, og begge hadde fått en god natts søvn. Vi tok oss god tid og nøt frokost i sola utenfor teltet. Etter å ha pakket ned leiren, stakk vi innom turisthytta for å kjøpe ostekake, Solo og smågodt før vi begynte på dagens etappe. Målet var å komme så nær Haugastøl som mulig, slik at neste dag kunne bli kort og behagelig.
Det var allerede blitt formiddag da vi startet, og etter noen kilometer nådde vi Ørteren, en enorm innsjø med krystallklart vann. Ved vannet badet og spiste vi. Å slå opp leir på et av nesene som stakk ut fristet, men det føltes for tidlig. Derfor bestemte vi oss for å fortsette litt til.
Det ble en lang marsj langs vannkanten; Ørteren er en kjempestor innsjø. Til slutt, etter en lang dag, fant vi en teltplass for natten. Underlaget var ujevnt, fullt av stein og tuer, men liggeunderlagene våre viste seg heldigvis å være gode nok til å jevne det ut.
Da kvelden allerede var blitt sen, gikk vi rett i soveposen etter litt kveldsmat.
Dag 6
Nedstiging og siste dag på tur
Vi våknet til nok en morgen med solskinn og blå himmel, men også en del vind. Så langt hadde vi vært heldige med lite motvind og generelt rolige forhold. Denne siste etappen skulle, etter våre beregninger, ikke bli lang – rundt fire kilometer.
Etter et par kilometer med vandring gjennom det steinete landskapet nådde vi kanten av platået. Der startet den bratte nedstigningen fra omtrent 1200 moh til Haugastøl, som ligger rundt 1000 moh. På vei nedover hadde vi flott utsikt til Bergensbanen og så toget som hadde fraktet oss fra Haugastøl stasjon til Finse for en knapp uke siden. Vi tenkte begge at dette var en perfekt avrunding på turen.
Tilbakeblikk og erfaringer fra Hardangervidda
Når jeg ser tilbake på turen over Hardangervidda, sitter jeg igjen med en følelse av både stolthet og ydmykhet. Naturen er mektig og vakker, men stiller krav til forberedelser og utholdenhet. Været spente fra solskinn til pøsregn, og vi opplevde alt fra stille kvelder til vind som truet med å rive teltet ned. Erfaringen lærte oss raskt at god planlegging er avgjørende, særlig i fjellterreng som kan være uforutsigbart.
På de gode dagene ble vi belønnet med spektakulære utsikter – som over Hardangerjøkulen – og stille øyeblikk der fjell og vidder strakte seg uendelig foran oss. Slike stunder er grunnen til at vi drar på tur: følelsen av frihet og ro som bare naturen gir. Andre dager satte tunge sekker, slitne bein og dårlig vær oss på prøve – fysisk og mentalt. Da hjalp det å minne oss på hvorfor vi var der: for å utfordre oss selv, koble av fra hverdagen og komme nærmere naturen.
Utstyret gjorde også en tydelig forskjell, fra gamasjer til fjellduk. Små ting som et godt liggeunderlag og varm mat ble ekstra verdsatt etter en lang dag i regn og vind. Lydbok er dessuten gull når man ligger fast i teltet og venter på bedre vær. Kameraet var selvsagt med, og selv om jeg enkelte steder gjerne skulle tatt flere bilder, handler det like mye om å være til stede i øyeblikket. På neste langtur skal fotoutstyret slankes ytterligere – 20 mm-objektivet ryker, 40 mm byttes til en fast 35 mm, og stativet blir hjemme.
Alt i alt ga turen meg dypere respekt for fjellet og naturkreftene – og en sterkere kjærlighet til denne måten å oppleve verden på. Det er ikke alltid lett å være på tur, men nettopp utfordringene gjør opplevelsene enda mer verdifulle.