Lista har en kyst som endrer seg med lyset, været og årstidene. Gjennom flere år har jeg vendt tilbake til noen faste steder her – ikke fordi de alltid gir det samme bildet, men fordi de aldri gjør det. Dette er seks av dem: stedene jeg går til når jeg er på Lista, og som jeg antakelig kommer til å fotografere på nytt mange ganger ennå.
Deler av kysten er sårbar og delvis vernet natur. Jeg holder meg til stiene der jeg kan, og tråkker forsiktig i sanddyner og våtmark.
Lista fyr
Fyret er nesten uunngåelig når du fotograferer på Lista – 34 meter høyt, reist i 1853, og fortsatt et landemerke som ruver over landskapet uansett hvor du står. Jeg går som oftest ikke helt bort til tårnet, men holder meg bak Gulebua, med Vågen mellom meg og fyret. Der får jeg en forgrunn av tuer og vannspeil som leder blikket videre inn i bildet, og på stille kvelder speiler fyret seg nesten perfekt i vannflaten. Beste tidspunkt er kveld og skumring, særlig fra november til januar, når blåtimen strekker seg lenger og lykta ofte er tent før mørket faller helt på.
Haviksanden
Haviksanden er en uvanlig kombinasjon for Lista: sandstrand og klipper i samme motiv. Bølgene her har alltid bevegelse i seg, og jeg bruker gjerne lang lukkertid for å få litt struktur i vannet uten at det blir helt flatt og melkete – noen få sekunder er ofte nok. Overskyet vær eller lett gjennomlys fungerer best; det jevner ut kontrasten mellom stein og sjø og gjør at jeg får med detaljer begge steder. Jeg liker å jobbe lavt, nær sanden, og la en tydelig stein eller en linje i sanden lede inn mot bølgene.
Østhasselstrand
Mellom Vanse og Borhaug ligger Østhasselstrand, et lite sted med en røffere kystlinje enn de fleste andre stedene på Lista – store kampesteiner, runde fjæresteiner og tang og tare som gir gode forgrunner. Et vindbøyd tre like ved har blitt et fast holdepunkt for meg, nesten et sidemotiv når lyset er flatt. Ute i horisonten kan jeg som regel skimte den lille rullesteinsøya Rauna, et fint lite blikkfang å komponere mot når jeg står nede i fjæra. Overskyet vær er igjen det jeg foretrekker her – det gir jevnere lys på steinene og tangen.
Verevågen
Verevågen ligger på baksiden av Lista fyr, en liten havn med naust i mange farger og en atmosfære som føles som ekte kystkultur. Det er lett å komme hit, enten via kyststien fra fyret eller på grusvei, og det er alltid noe å fotografere: en robåt som ligger fortøyd, steinrekker langs vannkanten, skarv på kampesteinene ute ved vannet. Jeg liker best mykt lys her, gjerne overskyet eller i skumring, og jobber ofte med en småbåt eller en person nede ved vannet som et ankerpunkt, med naustrekken liggende roligere i bakgrunnen.
Einarsneset
Einarsneset ved Lomsesanden er kanskje det mest varierte stedet av de seks – her får jeg svaberg, sanddyner og sandstrand på samme korte tur. Området er sårbart og delvis vernet, så jeg holder meg til stien og passer på hvor jeg tråkker. Jeg liker best overgangen mellom svaberg og sand, der jeg kan bygge et bilde med tydelig forgrunn, mellomgrunn og horisont – gjerne med rullestein eller mønstre i sanden nærmest kameraet. Mykt lys fungerer stort sett hele året her, men de fineste kveldene får svabergene et varmt skjær samtidig som himmelen får litt farge.
Borhaug
Borhaug – eller Borå, som det heter på folkemunne – er en liten kystbygd helt ytterst på Lista, like ved fyret. Her er det fortsatt et levende fiskemiljø: båter på land og i havna, moloen med fyrlykta Molja, og rullesteinstrender som kan bli ganske dramatiske når det er bølger. Tåke og lavt lys gir ofte den roligste stemningen, spesielt rundt moloen, som kan bli til en ledelinje som forsvinner inn i disen. På kveldstid er det ofte fin glød i himmelen over havna, og jeg har lært meg å holde utkikk etter surfere når det er bølger – da er det verdt å ha litt tele med seg.
Jeg har flere steder på Lista jeg vil legge til etter hvert, men venter til jeg har bilder som gjør dem rettferdighet. Inntil videre er dette de seks jeg vender tilbake til oftest – og som fortsatt overrasker meg, selv etter alle årene.