En blåsende kveld i slutten av september dro jeg ut til svabergene ved Donestranda i Søgne. Sola sto lavt, vinden presset sjøen inn mot land, og mesteparten av tiden sto jeg ytterst på berget og fotograferte bølgene som brøt rett under meg.
Sjøen mot berget
Det er noe eget med å stå på et svaberg når det blåser. Havet ser mørkt og tungt ut, men hver gang en bølge treffer berget, eksploderer den i hvitt. Jeg fant en plass litt oppe på berget, der jeg kunne se rett ned i vannet uten å bli våt.
Fra den vinkelen forsvinner horisonten, og bildene blir mindre klassisk landskapsfotografi og mer en studie i form og bevegelse. Det varme kveldslyset på berget sto fint mot det kalde, blågrå vannet.
Når bølgen bryter
Bølgene kom ikke i jevn takt. Noen gled bare stille inn over berget, mens andre bygde seg opp og slo inn med full kraft. Det handlet mest om å vente, følge med og trykke av i riktig øyeblikk.
Det jeg liker best med denne typen naturfotografi, er at to bilder aldri blir like. Skummet tegner nye mønstre hver gang, og et bilde tatt på en brøkdel av et sekund kan vise noe øyet aldri rekker å få med seg.
Det stille mellom bølgene
Litt lenger inn på berget var det roligere. I en liten kulp mellom steinene la vinden bare fine krusninger på vannet, og lyset tegnet et nett av blanke linjer over bunnen.
På vei hjem stakk jeg innom Hellevika og tok noen bilder til. Ett av dem ble med hit: Lyset var i ferd med å forsvinne, fargene var blitt kjøligere, og tangen kom fram mellom steinene i vannkanten.
Hele turen tok ikke stort mer enn en time, men noen ganger er det nok. Litt vind, litt lys og et svaberg rett ved sjøen, og kvelden ble verdt turen.
Lenger vest, på Lista, ligger kysten helt åpen mot havet, uten skjærgård som demper sjøen. Der har jeg fotografert det samme møtet mellom vær, hav og berg over flere besøk – bildene finner du i prosjektet Lista.
